Det okkupasjonsregime som ble etablert i Norge under andre verdenskrig, møtte gradvis en voksende motstand i den norske befolkning. Denne motstandsbevegelsen utviklet etter hvert sitt eget lederskap. Underveis måtte lederskapet ta stilling til et så fundamentalt problem som når eller om motstandsbevegelsen skulle ta vold i bruk og om virkningen av represalier etter voldsbruk. Først det siste krigsåret bestemte ledelsen seg for en delvis sabotasje- og likvidasjonslinje og holdt fast ved den da gisselhenrettelsene kom som en følge. Ledelsen sto imidlertid overfor en opposisjon som ikke bare anklagde den for diktaturtendenser, men også ville ha en dristigere linje med sabotasje og partisankrig i stort omfang. Forholdet til regjeringen og Forsvarets Overkommando i London bød på sine problemer. Men avgjørende for lederskapets utvikling og posisjon var til syvende og sist dets forhold til samfunnet som helhet. Fikk det oppslutning der, vokste det. Svant oppslutningen, syknet også lederskapsutviklingen hen. Først det siste krigsåret fikk Hjemmefrontledelsen et gjennombrudd i forhold til almenheten. Men da sto den også urokket fram til frigjøringen. Deretter ble den en viktig faktor ved den første regjeringsdannelsen etter krigen. Senere forsvant flertallet av hjemmefrontlederne ut av politikken.
Forfatter: Ole Kristian Grimnes
Forlag: Universitetsforlaget
ISBN: 82-00-07032-8
Format: Heftet
Utgivelsesår: 1977
Opplag: 1
Språk: Norsk bokmål
Sideantall: 575
Tilstand: Mindre bruksspor
